Saken gjelder refusjon av oppholdsutgifter i barnehage i tilknytning til ytelser av spesialpedagogisk hjelp etter lov av 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregående opplæringa (opplæringsloven) § 5-7.

       Ankemotpartene er foreldre til C, f. *.*. 95. C lider av tuberkuløs sklerose, infantile spasmer, epilepsi og er mentalt retardert. Hun må således betegnes som et multifunksjonshemmet barn. Som følge av sine ulike funksjonshemninger, har hun mottatt spesialpedagogisk hjelp fra Kongsberg kommune. Etter foreldrenes ønske vedtok kommunen den 23. april 1999 å gi den spesialpedagogiske hjelpen i form av veiledning fra Tidlig Informasjons Programmet i Oslo (TIPO). Samtidig ble foreldrene innvilget 4.000 kroner i 11 måneder til denne veiledningen for skoleåret 1999/2000. Den 20. juni 2000 gjorde kommunen et tilsvarende vedtak for skoleåret 2000/2001. Foreldrene mente imidlertid å ha krav på full refusjon av barnehageutgiftene, ikke bare 4.000 kroner per måned.

       Den 20. februar 2001 fremmet advokat Ann Mikalsen, Kongsberg, på foreldrenes vegne krav om refusjon for foreldrebetalingen til barnehagen for årene 1996-2000, til sammen 133.925 kroner. Hun anførte under henvisning til lovforarbeidene at spesialpedagogisk hjelp etter opplæringsloven § 5-7 skulle være vederlagsfri, selv om tilbudet ble gitt i barnehage. Kommunen anså seg imidlertid ikke forpliktet til å refundere foreldrebetalingen for hele barnehageoppholdet, men kun for den tiden det var fattet enkeltvedtak om spesialpedagogisk hjelp. Den utbetalte derfor etter vedtak av 7. mars 2001 kun 3.629 kroner for skoleårene 1999 og 2000. Avgjørelsen ble påklaget, men den ble opprettholdt ved vedtak av 9. november 2001 fra statens utdanningskontor for Buskerud (utdanningskontoret).

       Foreldrene brakte deretter saken inn for sivilombudsmannen. Da han ba om utdanningskontorets uttalelse, omgjorde kontoret den 27. mai 2002 sitt vedtak. Man var kommet til at foreldrene likevel hadde krav på full refusjon av foreldrebetalingen for tiden etter at opplæringsloven avløste grunnskoleloven den 1. august 1999. Omfanget av den systematiske opplæringen hadde vært større enn tidligere antatt. Det var også vanskelig å skille mellom spesialpedagogisk hjelp og aktiviteter som kan betraktes som tilrettelegging som barnehagen må gjøre i alle fall. Utdanningskontoret anså seg imidlertid for å være uten hjemmel til å fatte vedtak for den delen av saken som gjaldt grunnskoleloven.

       I brev av 11. juni 2002 til kommunen, vedlagt dokumentasjon for innbetalt oppholdsbetaling, anmodet advokat Ellingsen - som nå hadde overtatt saken - om at beløpene ble refundert. Istedenfor å utbetale refusjonen anmodet kommunen nå Utdannings- og Forskningsdepartementet om å omgjøre utdanningskontorets vedtak. I brev av 6. juni 2003 konkluderte departementet med å ikke ta anmodningen til følge. I brev av 20. juni 2003 til kommunen ba advokat Ellingsen igjen om at restbeløpet, 78.651 kroner, nå ble utbetalt med tillegg av morarenter fra den 11. juli 2002. Kommunen mente imidlertid fortsatt at utdanningskontorets og departementets vedtak ikke var riktige og brakte saken inn for sivilombudsmannen.

       Sivilombudsmannen fant ingen grunn til å gå videre med saken. I brev av 3. september 2003 til kommunen viste han til at det faller utenfor hans oppgave å undersøke om et forvaltningsorgan øver urett mot et annet, jfr. ombudsmannslovens § 3.

       Fortsatt foretok kommunen ingen utbetaling.

       A og B reiste ved stevning av 12. september 2003 til Kongsberg tingrett søksmål mot kommunen med påstand om å bli tilkjent et refusjonsbeløp oppad begrenset til 80.000 kroner med tillegg av renter og omkostninger. Kongsberg tingrett avsa den 28. november 2003 dom med denne domsslutning:

       Advokat Ellingsen hadde i sin omkostningsoppgave krevet saksomkostninger dekket med 101.710 kroner, men tingretten fravek oppgaven ved fastsettelsen av beløpet.

       Kongsberg kommune har ved rettidig anke brakt saken inn for Borgarting lagmannsrett.

       Ankeforhandlingen ble holdt i Kongsberg i dagene 8. og 9. mars 2005. For Kongsberg kommune møtte pedagogisk konsulent Marit Kallerud som fulgte ankeforhandlingen i medhold av tvistemålsloven § 213 annet ledd. Ankemotpartene møtte, av dem avga A partsforklaring. Det ble avhørt fire vitner i tillegg til Kallerud. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Under ankeforhandlingen reiste lagmannsretten spørsmål om den hadde prosessuell adgang til prejudisielt å prøve det materielle innholdet utdanningskontorets vedtak, eller om lagmannsretten i sin avgjørelse må legge vedtaket uprøvd til grunn fordi ankemotpartenes klage har ført frem.

       Den ankende part, Kongsberg kommune, har i korte trekk anført:

       Refusjonskravet er ikke et offentligrettslig krav. Det er et pengekrav, som ikke reguleres av bestemmelsene i forvaltingsloven.

       En kommune har rettslig interesse i å få et statlig vedtak som rammer den, og som den er uenig i, prøvet av domstolene, jfr. tvistemålsloven § 54 og Rt-2000-1195. Om dette skjer ved direkte søksmål mot staten eller prejudisielt i et søksmål mellom kommunen og den private part, må være likegyldig. Tvistemålsloven § 435 løser ikke det spørsmålet som her er reist. Kommunene er selvstendige rettsubjekter, og de står ikke i noe underordningsforhold eller lydighetsforhold til staten. Det kommunale selvstyret har et rettslig vern etter European Charter of Local Self-Government artikkel 11. Herav følger at en kommune må ha adgang til å bringe et statlig pålegg som etter kommunens oppfatning krenker det lokale selvstyret inn for domstolene, jfr. Frostating lagmannsretts kjennelse av 14. juni 1996, LF-1996-322, og beslutning av 24. februar 1997, LF-1996-865. Offentlige vedtak kan prøves prejudisielt i saker mellom private parter, jfr. blant annet Torstein Eckhoff og Eivind Smith: Rt-2004-569. Det må være likegyldig om en kommune er den ene parten. Også reelle hensyn tilsier at kommunene har en slik adgang. I motsatt fall vil mange rettsproblemer stå uavklart.

       Uansett er refusjonskravet foreldet. Kravet er i dette tilfellet oppstått ved mislighold. Foreldelsesfristen er 3 år, regnet fra den dag da misligholdet inntrer, jfr. foreldelsesloven § 2 sammenholdt med § 3 første ledd nr. 2. Misligholdet består i at vedtakene av 23. april 1999 og av 20. juni 2000 ikke er korrekte og inntrådte i og med de to vedtakene. Ettersom opplæringsloven trådte i kraft den 1. august 1999, løper fristen etter det første vedtaket fra denne datum. Foreldelsesfristen var således utløpt da søksmålet ble reist. Ankemotpartene hadde kunnskap om fordringen iallfall den 20. februar 2002 da de fremmet refusjonskravet. Bestemmelsen om tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 1 får derfor ikke anvendelse.

       Utdanningskontoret var ikke klageinstans. Klageinstansen er Utdannings- og forskningsdepartementet, jfr. opplæringsloven § 15-2. Utdanningskontoret omfattes ikke av delegeringsbestemmelsene, jfr. departementets rundskriv F-023-99. At kontoret har behandlet flere klagesaker, må være uten betydning. Forvaltningspraksis kan ikke tillegges noen rettskildemessig vekt så lenge den ikke er forankeret i loven. Vedtaket av 20. juni 2000 er ratihabert i og med departementets vedtak, men vedtaket av 23. april 1999 kunne ikke ratihaberes, noe som følger av reglene om klagefrist og omgjøring.

       Klagen ble for sent fremsatt. En klage kan ikke tas under behandling som klagesak dersom det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble fattet, jfr. forvaltningsloven § 31 siste ledd. i dette tilfellet ble vedtakene fattet henholdsvis den 23. april 1999 og 20. juni 2000, og påklaget den 9. oktober 2001. Utdanningskontorets vedtak av 9. november 2001 er da ugyldig. Vedtaket kan heller ikke omgjøres, jfr. forvaltningsloven § 35. Hvis advokat Mikalsens brev av 20. februar 2001 må oppfattes som en klage, vil imidlertid det andre vedtaket være ratihabert ved departementets behandling.

       En statlig adgang til å omgjøre kommunale vedtak er uforenlig med idéen om det kommunale selvstyret. Et vedtak kan derfor omgjøres av klageinstansen eller av annet overordnet organ, jfr ordlyden i forvaltningsloven § 35 annet ledd. Omgjøringsadgangen forutsetter således et over- eller underordningsforhold mellom forvaltningsorganene. En kommune er imidlertid ikke underordnet staten, jfr. NOU 2004:17 kapittel 16. Bestemmelsen om omgjøring gjelder innenfor det enkelte rettssubjekt, jfr. forvaltningsloven § 35 annet ledd slik den lød i sin opprinnelige form og Ot.prp.nr.38 ( 1964-65) side 109-110. Den gjelder ikke mellom to rettssubjekter - her staten og en kommune. Staten har derfor ingen hjemmel til omgjøre et kommunalt vedtak. Utdanningskontoret har heller ingen instruksjonsmyndighet over kommunen, annet enn å gi anbefalinger og tilrådinger.

       For øvrig har kommunen innfridd sin forpliktelse til å gi C spesialpedagogisk opplæring. Opplæringsloven § 5-7 er en rettslig standard som gir den utviklingshemmede krav på et minimumstilbud, men det står den enkelte kommune fritt om den vil gi et tilbud utover dette. Hvis den velger å tilby opplæring utover lovens minimum, forplikter den seg ikke dermed til å øke refusjonen til barnets foreldre. Ved anvendelsen av opplæringsloven § 5-7 må kommunen se hen til § 5-1 om elevers rett til spesialundervisning. I begge tilfeller må kommunen følge et likeverdighetsprinsipp. Den funksjonshemmede skal gis omtrent de samme sjansene til å nå de målene som er realistiske å sette for vedkommende, som andre har til å realisere sine mål innenfor det ordinære opplæringstilbudet, jfr. merknader til opplæringsloven § 5-1 i Ot.prp.nr.46 (1997-1998) .

       I dette tilfellet var C opprinnelig innvilget fire timers undervisning, noe som ble endret til det mer omfattende opplegget som er fulgt siden høsten 1999. Endringen får imidlertid ingen betydning for omfanget av refusjonen, noe som også fremgikk av utdanningskontorets opprinnelige vedtak. Staten og utdanningskontoret har uriktig sett på omfanget av den hjelpen som C faktisk har fått, ikke hva hun har rett til. En barnehage kan ikke gjøre vedtak som pådrar kommunen store økonomiske forpliktelser, i dette tilfellet nærmere 80.000 kroner. En utgiftsøkning i denne størrelsesorden er det ikke budsjettmessig dekning for, og den måtte iallfall ha vært behandlet politisk.

       Under alle omstendigheter er det er den direkte hjelpen overfor barnet selv som er avgjørende for refusjonsberegningen, jfr. departementets rundskriv F-039-01 side 2. Opplæringen må avgrenses mot behandling, eksempelvis medisinsk, som det ikke gis refusjon for, jfr. NOU 1995:18 kapittel 19.3.3.2. Barnehageoppholdet kan ikke i sin helhet gjelde som et spesialpedagogisk hjelpetiltak. Når det trekkes fra den tid som medgår til søvn, måltider, fysioterapi mv., gjenstår det grovt vurdert kun 10-12 timer pr. uke som kan sies å være relatert til spesialpedagogisk hjelp. Iallfall overtiger ikke timetallet 20, som sivilombudsmannen la til grunn, og under ingen omstendigheter utover de 35 timene som var avtalt i veiledningsavtalen.

       Det foreligger ingen hjemmel for å tilkjenne ankemotpartene morarente. Refusjonskravet er et offentligrettslig krav og faller derfor utenfor anvendelsesområdet for morarenteloven, jfr. morarenteloven § 1.

       Kongsberg kommune har nedlagt denne påstand:

       Ankemotpartene, A og B, har i korte trekk anført:

       Kommunen plikter å oppfylle klageinstansens vedtak og innrette seg etter det. Dette følger av forvaltningshierarkiet. Kommunen kan ikke reise søksmål om vedtaket, jfr. Høyesteretts kjennelse av 19. november 2004, HR-200401930-A, og Toril Kristiansen Høyland i Lov og Rett nr. 4/2001 side 208. En søksmålsadgang for kommunen ville lett føre til urimelige resultater for en part som hadde fått medhold i klagesaken. I saken her må domstolen uprøvd legge utdanningskontorets vedtak til grunn for avgjørelsen. Dommen i Rt-1985-743 gjaldt et søksmål mellom to private parter og løser ikke saken her. Avgjørelsen i Rt-2000-1195 må få analogisk anvendelse.

       Omfanget av hjelpetiltakene varierer med det enkelte barns behov. Hovedformålet med den pedagogiske hjelpen er å bidra til at barnet blir bedre rustet til å begynne i grunnskolen. Ut fra dette formålet må kommunen foreta en konkret vurdering av førskolebarnets særlige behov for spesialpedagogisk hjelp, jfr. Geir Helgeland: Opplæringsloven Kommentarutgave side 199-200. Hjelpen skal være gratis, jfr. merknader til opplæringsloven § 5-7 og § 2-6 i Ot.prp.nr.46 (1997-1998) og rundskriv F-039-01 side 1 som er en presisering av gjeldende rett. Skal hjelpen være gratis, må refusjonen gis på grunnlag av den hjelpen som barnet faktisk mottar. Både utdanningskontoret og departementet har lagt til grunn at det er den faktisk ytede hjelpen som er avgjørende for refusjonens omfang.

       I dette tilfellet var de fire innvilgede ukentlige timene med pedagogisk veiledning utilstrekkelig i forhold til Cs hjelpebehov. Hjelpebehovet er beskrevet i spesialpedagog Eli Solstrands rapport av 12. desember 1997. Der foreslår hun omfattende hjelpetiltak. Omfanget tilsier at hele Cs barnehageopphold må anses for å være spesialpedagogisk trening og dermed refusjonsberettiget. Kommunen skulle ha fattet et enkeltvedtak som var sammenfallende med forslagene i rapporten. Når de nødvendige hjelpetiltakene blir så omfattende og intensive som her, kan ikke enkelte aktiviteter i barnehagen trekkes fra, så som spisetrening og søvn etter epilepsianfall. Kommunens anførsel om at den pedagogiske hjelpen begrenset seg til maksimalt 10-12 timer i uken, er uten rot i virkeligheten.

       Ankemotpartene bestrider at kravet er foreldet. Foreldelsesfristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse, jfr. foreldelsesloven § 3 nr. 1. I dette tilfellet kunne ikke ankemotpartene kreve oppfyllelse før forvaltningssaken var avsluttet ved utdanningskontorets vedtak av 27. mai 2002. Da først visste de hva slags rettigheter de hadde. Det kan ikke kreves at den private part må stevne kommunen for retten for å hindre foreldelse mens saken behandles i forvaltningen. Iallfall kunne ikke fristen starte før sommeren 2001 da deres krav om refusjon ble avslått. Foreldrene kunne ikke ha krevet betaling våren 1999. Da var hjelpen ennå ikke gitt, og noe korrekt forvaltningsvedtak forelå ikke.

       Utdanningskontoret er riktig klageorgan for kommunenes vedtak etter opplæringsloven § 5-7, jfr. Helgeland side 200-201 med videre henvisninger til NOU 1995:18 side 325 og Ot.prp.nr.46 (1997-1998) side 197. Slik har også utdanningskontoret og kommunene - inkludert Kongsberg kommune så sent som i 2005 - forholdt seg i praksis. Rettskildebildet er således entydig i favør av de ankende parter.

       En klage kan tas under behandling som klagesak inntil ett år etter at vedtaket ble truffet, jfr. forvaltingsloven § 31 siste ledd. I dette tilfellet ble refusjonen fastsatt ved kommunens brev av 7. mars 2001 til advokat Ann Mikalsen. Før dette tidspunktet forelå det kun noen vedtakslignende brev, og det løp ingen klagefrist. Ettersom klagen er datert den 9. oktober 2001, var det adgang til å omgjøre utdanningskontorets vedtak av 9. november 2001. Forvaltningsloven § 35 er ikke til hinder for dette. At kommunen ikke er underordnet staten, og at forvaltningsloven § 35 derfor ikke gjelder i et tilfelle som dette, blir å trekke for vidtrekkende konsekvenser av den kommunale selvråderetten.

       C har et lovmessig krav på det tilbudet som hun har fått. Tilbudet er gitt og foreldrene har krav på refusjon. Kommunen kommer ikke unna dette ansvaret ved å vise til at barnehagen og veilederen ikke kan treffe vedtak i saken, kalle hjelpen for noe annet enn pedagogisk hjelp m.v. At en kommune kan pålegges å betale refusjon, fremgår av nettsidene til NRKs program « Puls » for 11.september 2000 og statsråd Laila Dåvøys svar i spørretimen den 9. januar 2002.

       Det kreves morarente av refusjonskravet fra én måned etter påkrav - som var den 11. juni 2001 - og til betaling skjer, jfr. morarenteloven § 1.

       De ankende parter bestrider at tingretten hadde noe rettslig holdbart grunnlag for å redusere prosessfullmektigens salær.

       A og B har nedlagt denne påstand:

       Lagmannsretten er kommet til at ingen av kommunens innsigelser mot refusjonskravet fra ankemotpartene kan føre frem, og at tingrettens dom, domssutningens punkt 1, må stadfestes. Lagmannsretten drøfter først om domstolene i det hele kan prøve klageinstansens vedtak i en sak der den private part har anlagt søksmål mot kommunen for å få fullbyrdelsesdom i henhold til vedtaket.

       Både staten og kommunene er hver for seg egne rettssubjekter med partsevne for domstolene. I utgangspunktet må derfor en kommune - som andre rettsubjekter - kunne reise søksmål mot både staten og andre, jfr. tvistemålsloven § 54. Dette er uproblematisk så lenge kommunen opptrer som en privat part, eksempelvis i en privatrettslig eiendomstvist. I denne saken trekker imidlertid kommunen for vidtgående konsekvenser av det kommunale selvstyret. Kommunen har ikke opptrådt som en privat part, men som utøver av offentlig forvaltningsmyndighet. Når en kommune opptrer i denne egenskap, er det ikke gitt at søksmålsadgangen uten videre følger av tvistemålsloven § 54.

       En begrensning i adgangen til å reise søksmål om offentlige tjenestehandlinger følger av tvistemålsloven § 435 nr. 1 jfr. tredje ledd. Søksmål om lovmessigheten av offentlige tjenestehandlinger kan bare reises mot staten, en kommune eller annen offentlig innretning. Bestemmelsen forbyr etter sin ordlyd bare at søksmålet reises mot tjenestemannen, men den er blitt praktisert slik at det offentlige må gjøres til saksøkt i saker som gjelder gyldigheten av et forvaltningsvedtak, jfr. Rt-2000-1195 og HR-2004-01930-A. Kommunen ville derfor ha vært avskåret fra å saksøke foreldrene uten samtidig å saksøke staten. Den har imidlertid valgt en annen fremgangsmåte. Ifølge kommuneadvokaten har kommunen bevisst valgt å forholde seg passiv til utdanningskontorets vedtak og latt seg saksøke for på den måten å få Utdanningskontorets vedtak rettslig prøvet. Etter lagmannsrettens oppfatning kan mye tale for å anse en slik fremgangsmåte som et forsøk på å omgå reglene. Riktignok er det, som kommunen anfører, unødvendig å saksøke det offentlige hvis et offentligrettslig vedtak kun er av prejudisiell betydning for avgjørelsen, jfr. Rt-1985-743 og Rt-2000-1195. Disse avgjørelsene gjelder imidlertid tvister mellom private parter. Når kommunen har utøvet offentlig forvaltningsmyndighet, kan den ikke likestilles med partene i en sivil sak.

       I HR-2004-01930-A mellom de samme partene ble det uttalt at kommunen ikke hadde klagerett etter forvaltningsloven § 28 over utdanningskontorets vedtak i klagesaken. Den omstendighet at kommunen samtidig er den som ved vedtaket forpliktes til å betale et pengebeløp, innebærer ikke at kommunen blir å regne som part under den forvaltningsmessige behandlingen av refusjonskravet. At kommunen ikke har forvaltningsmessig klagerett, er et moment av betydning når domstolene skal vurdere om en saksøker har den nødvendige rettslige interesse ved søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak. Noen helt nødvendig sammenheng mellom forvaltningsmessig klageadgang og søksmålsadgang er det imidlertid ikke, og Høyesterett gikk ikke nærmere inn på spørsmålet om en kommune har adgang til å reise søksmål om et vedtak fra overordnet statlig myndighet der kommunen er pålagt økonomiske forpliktelser overfor en privat part.

       Lagmannsretten må legge til grunn at det ikke finnes noen lov eller rettsavgjørelse som direkte løser spørsmålet, og spørsmålet synes heller aldri å være utredet i lovforarbeider eller juridisk litteratur, jfr. Toril Kristiansen Høyland i Lov og Rett nr. nr. 4/2001 side 205. Avgjørelsen må derfor bero på reelle hensyn og rimelighetshensyn.

       Etter lagmannsrettens oppfatning taler slike hensyn avgjørende mot at domstolene bør ha en prejudisiell adgang til å prøve et statlig klagerorgans avgjørelse i et tilfelle som dette. Ordningen med statlig klagebehandling av kommunale vedtak har lang tradisjon i vårt land på flere saksområder. Det er grunn til å anta at muligheten for å kreve et kommunalt vedtak prøvet av statlige myndigheter ligger til grunn som en sentral premiss for mye av den lovgivningen som legger myndighet og oppgaver til kommunene, jfr. Toril Kristiansen Høyland i Lov og Rett nr. nr. 4/2001 side 196. Den alminnelige oppfatning vil antakelig være at klageinstansens vedtak er bindende både for kommunen og den private part. Når problemstillingen synes å være fraværende i lovgivning, lovforarbeider, rettpraksis og juridisk litteratur, er det formodentlig fordi det har vært ansett som utenkelig at en kommune skulle kunne ta til motmæle mot en privat part på den måten som det her er gjort. Det vil være lite rimelig om vedkommende - som har fått medhold i sin klage - i tillegg skal være tvunget til reise søksmål mot kommunen for å vedtaket gjennomført. Det er grunn til å anta at mange private parter av økonomiske eller andre grunner ville unnlate å forfølge saken for domstolene, særlig er det grunn til å anta at dette vil gjelde for de mer ressursfattige delene av publikum. En ordning der kommunen kunne forholde seg passiv til klageinstansens vedtak og håpe på at den private part ikke reiser søksmål, ville i vesentlig grad undergrave formålet med den forvaltningsrettslige klageadgangen. Dersom det er et økende problem for kommunene å måtte etterleve økonomiske og andre pålegg fra statlige organer, må disse problemene i tilfelle løses på andre måter enn ved å overlate til den private part å reise søksmål som i realiteten gjelder gyldigheten av klageorganets vedtak.

       Lagmannsretten må etter dette i samsvar med utdanningskontorets vedtak legge til grunn at ankemotpartene har rett til full refusjon av oppholdsutgiftene for C i barnehagen. Et vilkår for at kommunen er forpliktet etter vedtaket, er imidlertid at utdanningskontoret hadde kompetanse til å avgjøre klagen. I motsatt fall vil vedtaket være en nullitet som det verken kan utledes rettigheter eller plikter av.

       Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at det er utdanningskontoret som er klageorgan for kommunenes vedtak etter opplæringsloven § 5-7. Statens utdanningskontor var klageinstans ved klage over enkeltvedtak etter den tidligere grunnskoleloven, jfr. lovens § 34 nr. 3. Departementet tok sikte på at statens utdanningskontor fremdeles skulle være statlig klageinstans i opplæringssektoren, jfr. Ot.prp.nr.46 (1997-1998) side 197 og Helgeland side 200-201. Etter det opplyste må lagmannsretten dessuten legge til grunn at så vel utdanningskontorene som kommunene i praksis har fulgt uttalelsene i forarbeidene. Selv Kongsberg kommune har ansett utdanningskontoret for å være klageinstans. Blant annet har kommunen i brev av 30. juli 2001 til advokat Mikalsen opplyst dette, og så sent som 2005 oversendte den en tilvarende klagesak dit. At lovteksten med fordel kunne ha vært tydeligere på dette punktet, kan ikke være avgjørende når rettskildebildet ellers er helt entydig.

       Lagmannsretten kan heller ikke se at refusjonskravet er foreldet. Offentligrettslige forhold - i dette tilfellet selve retten til refusjon - er ikke gjenstand for foreldelse, jfr. Anne Cathrine Røed: Foreldelse av fordringer (2004) side 112. En annen sak er at forfalte terminbetalinger vil kunne foreldes, jfr. Røed side 113.

       Foreldelsesfristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse, jfr. foreldelsesloven § 3 nr. 1. I dette tilfellet kunne ikke foreldrene kreve å få oppfyllelse før refusjonsbeløpet var endelig fastsatt og kunne utbetales. Det følger ikke av opplæringsloven at foreldrene automatisk får et bestemt beløp refundert når det fattes vedtak om spesialopplæring. Formelt må det gjøres et vedtak om refusjon. En annen sak er at det kan være hensiktsmessig å gjøre dette samtidig med at det fattes vedtak om å innvilge den spesialpedagogiske hjelpen. I denne saken kunne ikke foreldrene kreve refusjon utover hva kommunen anså seg forpliktet til, før utdanningskontorets vedtak forelå den 27. mai 2002. Før dette tidspunktet kunne det ikke løpe noen foreldelsesfrist.

       Når refusjonsbeløpet er fastsatt og forfalt til utbetaling, må kravet anses som et formuesrettslig krav i forhold til forsinkelsesrenteloven § 1. Forsinkelsesrente løper fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt påkrav, jfr. § 2 første ledd første punktum. I dette tilfellet påløper det således forsinkelsesrente fra den 11. juli 2002 og til betaling skjer.

       Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til partenes øvrige anførsler.

       Tingrettens dom, domslutningens punkt 1, blir etter dette å stadfeste.

       Lagmannsretten er derimot ikke helt ut enig i tingrettens omkostningsavgjørelse. Kommunens anførsler var av en slik art at imøtegåelsen av dem måtte medføre et ikke ubetydelig arbeid for motpartens prosessfullmektig. Tingrettens vesentligste innvending mot kravets størrelse synes da heller ikke å være arbeidets omfang, jfr. tvistemålsloven § 176 første ledd første punktum, men at timeprisen er for høy. Advokat Ellingsen har opplyst at han benyttet en timepris på 1.500 kroner. Etter lagmannsrettens oppfatning er ikke timeprisen urimelig høy i en sak som denne. Ankemotpartene tilkjennes således i henhold til omkostningsoppgaven 101.710 kroner i saksomkostninger for tingretten, inkludert merverdiavgift. I tillegg kommer morarenter av tingrettens omkostningsavgjørelse fra den 17. desember 2003 som er to uker etter forkynnelsen av tingrettens dom, og av det hele beløp fra to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

       Anken har vært forgjeves. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd tilkjennes ankemotpartene saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke finnes særlige forhold som tilsier at kommunen bør fritas for omkostningsansvaret. Omkostningene settes i samsvar med omkostningsoppgaven til kr 79.522,25, inkludert merverdiavgift. Om berettigelsen av kravet vises til bemerkningene ovenfor i forbindelse med omkostningsavgjørelsen for tingretten.

       Dommen er enstemmig.